Arenaen er den største av de to konsertlokalene i Fryshuset og det er ikke helt fullt denne kalde februarkvelden. Publikum er på forskjellige aldrer, mange gamle Accept-fans har funnet veien til det ellers ganske ungdommelige Fryshuset. Første oppvarmingsbandet Silverwing tilbyr tradisjonell 80-tallsinspirert metal som ikke når helt frem, selv om sangeren er kledd som Bruce Dickinson på Number of the Beast-turnéen og kan hyle nesten som The Air Raid Siren.

Da er det neste bandet mer interessant, det er også et  Stockholmsband: Grand Magus. Det er en av de beste svenske aktene i heavy metal-genren helt nå. Teknisk, ren og rak metal leveres av de tre guttene og publikum våkner til før hovedattraksjonen for kvelden: tyske Accept.

Når det gjelder konserter med legender fra det gyldene 80-tallet, er det noen kriterier som må oppfylles: En håndfull skikkelige klassiske allsangsperler, noen spreke originalmedlemmer som fortsatt er med i bandet, et sceneshow av høy klasse og at det nye låtmaterialet er bra nok og ikke må dominere setlisten altfor mye. Etter å ha blitt skuffet av altfor mange av min ungdommsidolers come back i siste årene, var mine forventninger ikke altfor høye. Men Accept oppfyller alle kriteriene og litt til. Det er helt enkelt en glimrende show. Accept leverer med tysk presisjon, de ruller på som en BMW på Autobahn, mil etter mil av kjøreglede og teknisk perfeksjon.

De åpner med catchy Teutonic Terror fra nye plata Blood of the Nations, en skikkelig metal hit, og fortsetter med en lekker blandning av gammelt og nytt. Det er ren nytelse og få headbange til Balls to the Wall, Metal Heart og Princess of the Dawn. Setlisten er lang og variert og noen trøthet merkes ikke på de modne musikkerne som har masse energi gjennom hele konserten, noe som de også formidler til publikum på en meget bra måte. Høydepunktene er mange, vil spesielt nevne Peter Baltes bass-solo – jeg fryser nedover ryggen bare jeg tenker på det. Alt er som det skal en perfekt metal-kveld: Wolf Hoffmans og Herman Franks glimrende gitarspill, flink og pådrivende tromming fra Stefan Schwarzmann og sist men ikke minst nye sangeren Mark Tornillos sterke og personlige metalstemme, hes og rein samtidig.