...Vokalisten var alltid en oppmerksomhetssjuk kjekkas som bare ville ha damer; gitaristene pretensiøse flinkiser og bassister var den uheldige som endte opp med det kjipeste instrumentet, haha, men serøist, trommisen er bandets hjerte og den som skal holde ting på plass og gjøre det enkelt for de andre å vite hvor de er i låtene...

Bård Eithun aka Faust er en kjent trommeslager fra black metal scenen som tidligere var  trommis i Emperor. Nå sitter han bak settet i bla. Mongo Ninja. Vi ville ta oss en nærmere prat med mannen med stikkene.

Når og hvorfor ble du intressert i musikk?

- Tja, musikkinteressen kom veldig tidlig, jeg hørte på hardrock (som det het den gang) samtidig med barnemusikk. Jeg har alltid hatt interesse for rock og tyngre musikk men det som er klassisk for de i min generasjon som er over gjenomsnittet opptatt av metall er at de oppdaget Kiss i veldig ung alder. Gjerne så ung alder at det faktisk var de fascinerende coveromslagene som først vekket interessen, og Kiss-kortene i stjerneposene gjorde vel ikke akkurat noe på å dempe interessen det heller. Min første Kiss-skive fikk jeg i 1978. Det var debuten som ble kjøpt i en eller annen Oslo-butikk av mine foreldre, nettopp på grunn av ovennevnte coveromslag-fascinasjon. Min første konsert som også selvfølgelig var Kiss, overvar jeg i Drammenshallen i 1984. Da hadde selvfølgelig den seriøse musikkinteressen oppstått.

Hva fikk deg til å begynne å spille trommer?

- Samtidig som den seriøse musikkinteressen kom, kom også bevisstheten om at det var trommer jeg skulle spille. Jeg har alltid vært opptatt av det rytmiske og det, samt mitt totale fravær av gehør, gjorde at trommer skulle bli mitt instrument. Som musiker og bandmedlem var trommisen alltid den mest interessante. Vokalisten var alltid en oppmerksomhetssjuk kjekkas som bare ville ha damer; gitaristene pretensiøse flinkiser og bassister var den uheldige som endte opp med det kjipeste instrumentet, haha, men serøist, trommisen er bandets hjerte og den som skal holde ting på plass og gjøre det enkelt for de andre å vite hvor de er i låtene. I gamle dager var det ofte en liten intern spøk mellom meg og Euronymous om dette med trommiser; han mente at trommisen alltid var primaten, gjerne med bandana/pannebånd, litt lubben og tilbakeholden på bandbilder som i mangel av musikalske evner heller måtte SLÅ på trommer. Vann på mølla fikk han selvfølgelig når jeg kunne avsløre at jeg sleit litt med å få orden på alfabetet, haha, men det er litt sant det han sa og når sant skal sies har jeg litt sansen for denne Muppet-show trommisen, litt treig og bakpå men dæven døtte som han spiller!

Hvor gammel var du da du begynte å spille?

Mitt første trommesett fikk jeg når jeg var 10 år, et TAMA swingstar. Til da hadde jeg hatt en råtten skarp som iallefall gjorde at jeg fikk litt slagtrening. I 1988/89 investerte jeg konfirmasjonspengene og kjøpte det 7-trommers Pearl-settet som jeg fortsatt bruker, selv om jeg i dag har strippet det ned til 4-trommers. Det låter som kuler og krutt og jeg ser ingen grunn til å gjøre som noen av mine kolleger og kjøpe et nytt sett i året. Pearl-settet holder i minst 10 år til og har hittil vært på samtlige av mine album-innspillinger bortsett fra Emperor-spliten og de to Aborym-skivene jeg har spilt på.

Har du noen forbilder?

Jeg er ikke en trommetenisk nerd og finner liten eller ingen glede i å niøve på veldig tekniske ting for å imponere andre. Jeg er snart 40 år og mer enn fornøyd med å holde takten, hahaha, men jeg har noen kjernetrommeslagere som jeg digger. Ikke fordi de er så veldig tekniske kanskje men heller fordi de evner å legge til rette en spillestil som kler musikken veldig godt. Eksempler er Mats Ekström (Epicus Doomicus Metallicus-skiva til Candlemass), Peter Criss (i mine helt yngste dager), Jan Axel på Dee Mysteriis, Ian Paice, John Bonham, Mickey Dee (spesielt på King Diamond-skivene),Kenneth Kapstad, Gene Hoglan, og sist men ikke minst Dave Lombardo. Lombardo er en trommis jeg virkelig kan identifisere meg med. Ikke fordi jeg er like rå som han men fordi i en perfekt verden er det akkurat slik jeg ville spilt. Übertekniske dødsmetalltrommiser har jeg lite til overs for bortsett fra at det er kult å se på de et par minutters tid på Youtube.

Mange musikere finner inspirasjon hos andre, kan du nevne noen band som har gitt deg inspirasjon ift musikken du selv driver med?

- Tja, jeg er vel mest inspirert av hva band faktisk representerer som enmusikalsk institusjon, selve bevegelsen rundt bandet, hva bandet manifesterer. Eksempler på slike band er Slayer, Motorhead, Poison Idea, Venom, Mayhem og Iron Maiden. Slayer; essensen av thrash metal, udødeliggjort gjennom noen veldig klassiske album. Motorhead; manifestasjonen av rock `n roll, flere tiår med utømmelig energi. Poison Idea; the original death punk. Venom; britisk arbeiderklasse introduserer black metal. Mayhem; kontroversiell til det ytterste, galskap satt i system. Iron Maiden; klassisk heavy metal av ypperste sort. Ser du? Det finnes selvfølgelig noen få eksempler til. Det er ikke nødvendig slik at jeg sitter å nihører til disse banda hver dag, selv om det ikke alltid er langt i fra men disse banda er alle kultband og det er den type bevegelser jeg lar meg inspirere av.

Hva musikk hører du selv på? Noen favoritter?

- Jeg prøver å fange opp litt nye ting eller iallefall nyere skiver, for jeg vet det finnes mye bra der ute. Band jeg har hørt på mye i det siste er Okkultokrati, Portrait, Chakal, Sodomizer, Ghost, In Solitude, Kvelertak, Hinsidig, Denial of God, Brocas Helm, Grave Desecrator, Deathspell Omega, Vomitory, for ikke å glemme Joan Baez og Alphaville.

Hva er din beste konsertopplevelse? (der du var publikum)

- Det er tre konserter som skiller seg ut og de er de tre som påvirket meg og gjorde meg bevisst på musikkens påvirkningskraft på meg selv og andre: Kiss i Drammenshallen i 1984, Cadaver/Equinox på Blitz i 1989 og Mayhem på Jessheim i 1990. Av nyere dato må nevnes Sadistic Intent på Elm i fjør høst, Haust på Last Train også i fjor høst og Exhumed på Inferno 2011.

Du har jo spilt en del konserter selv, hva er ditt beste minne fra turnelivet?

- Jeg har sansen for de små intime konserten hvor bandet nesten ikke har ordentlig PA engang, men som utvikler seg til et punk-o-rama uten like. Mongo Ninja gjorde en konsert i Kristiansand for et år siden hvor publikummet tok av på en sånn måte at det nesten ble fullt slagsmål mellom alle, bandet inkludert. Blod fløt, knust glass og øl overalt, inventaret herpet men du verden så morsomt. Bathory-tributen jeg og et knippe andre musikere gjorde i etterkant av Quorthon`s død på Hole in the Sky står også høyt i kurs. Jeg burde kanskje også nevnt noen av de gamle Emperor-gigsa men de var ærlig talt ikke særlig bra, haha!

Favorittprogram på TV?

- Ser lite tv gitt, går i såfall mest i nyheter og noe engelsk krim hvis jeg har disiplin nok til å klare å få med meg alle episodene men nå har jeg gått til anskaffelse av dekoder med opptaksmuligheter så da går det an å ta opp selvfølgelig.

 Har du noen favorittbøker, kan du nevne en?

- Leser mye bøker men mest skjønnlitteratur og krim og er ingen forstå- seg-på-er på området men Stormenes Tid av Ken Follett er et mektig verk. Har lest den to ganger faktisk. The Road av Cormac McCarhty er også tidvis brutal, for ikke å glemme Blodmeridianen av samme forfatter. Anbefales ikke på dager med fylleangst eller generelt dårlige nerver.

Om du skulle anbefalt en film, hvilken hadde det vært og hvorfor?

- Jeg prøver å sjekke ut endel brasiliansk film siden kona er derfra og kan anbefale Onibus 174, dokumentar om en busskapring i Rio, må ikke forveksles med den relativt labre spillefilmen om samme hendelse, Tropa de Elite 1 og 2, Man of the Year/Homen do Año, Carandiru samt sikkert noen flere.

Hvor ville du helst reist på ferie?

- Må bli Brasil det også gitt. Var der nylig i april og fikk sannelig med meg Ozzy Osbourne-gig i Rio også. Maken til land skal man lete lenge etter.

Beskriv deg selv med 3 ord.

Fryktelig Fæl Fyr. De tre uhellige f-er.

Har du noen andre lidenskaper utenom musikken?

- Nei, egentlig ikke. Jeg er blitt en kjedelig gamling som enten jobber, henger med kone og barn eller spiller thrashpunk og bælmer øl i øvingslokalet. Det hender jeg forviller meg inn på et treningsstudio eller i marka på sykkel men det er dessverre ikke så mye tid til det lenger.

Hvem ville du havnet på den øde øy med?

- Kone og barn, Dor og Pete og resten av mongisene for enerverende diskusjoner på høyt nivå, gutta i Obli og Nekromantheon kunne hengt med og stått for bakgrunnsmusikken siden de er så drit flinke, og eller kunne forsåvidt resterende tvilsomme fyrer og lugubert menneskelig avkom jeg kjenner droppa innom for en høflighetsvisitt. Der det er husrom er det hjerterom.